Vi mennesker former hverandre overalt og hele tiden. Belønninger er måter å forsøke å systematisere dette på.
Det sier Steinar Skomedal. Han er spesialpedagog og tilknyttet SPISS, som er spesialister på barn med autismespekterdiagnoser. SPISS rådgir familier i å håndtere utfordrende situasjoner, blant annet når barnet nekter å gå på skolen.
– Årsakene til skolenekt kan være mange og sammensatte. I sakene vi jobber med har skolenekten ofte satt seg. Samarbeidet mellom skole og hjem har blitt fastlåst i et blame game, der skolen årsaksforklarer skolenekten ved å vise til forhold ved hjemmet. Foreldrene på sin side peker på skolens manglende tilrettelegging. Sannheten ligger nesten alltid et sted midt imellom, sier Skomedal.
Han forteller at vegring oftest starter ved at eleven vil unngå noe som er ubehagelig i skolesammenheng, samtidig som det er mer behagelig å være hjemme. Så blir det en vane som kan være vanskelig å snu. Masing og press fra foreldre kan ofte virke mot sin hensikt.
Forsterkende hendelser
– Dette kan føre til at maktkamper oppstår og at skolenekten blir sementert. I en slik situasjon må vi ta tiden til hjelp, tenke utenfor den litt tradisjonelle boksen som skolene av og til kan være, og ta ett skritt av gangen. Et godt samarbeid mellom skole og hjem er avgjørende for å lykkes. De to arenaene må slutte å skylde på hverandre. Jeg tenker at det er skolen som har ansvaret for at dette samarbeidet skal fungere best mulig, sier Skomedal.
Han argumenterer for å etablere et sett med det han kaller forsterkende hendelser. Det handler om å lage et system der man belønner ønsket adferd for å øke sannsynligheten for at den ønskede adferden gjentas.
Oppmerksomhet påvirker adferd
Vi voksne har en tendens til å gi mye oppmerksomhet når barna gjør det vi vil at de skal gjøre mindre av, som å spille data, krangle og være hjemme fra skolen. Derimot gir vi ofte lite oppmerksomhet når barna gjør det vi faktisk vil at de skal gjøre mer av; som å være på skolen, skru av spillkonsollen og hjelpe til hjemme. Det er viktig at vi voksne klarer å få med oss at barna også gjør bra ting.
– Det er dette belønninger handler om. Men for å lykkes med å arrangere forsterkende hendelser, må vi tilby belønninger som barna liker. Det høres selvsagt ut, men er likevel en feil som er lett å begå. Vi belønner barna med goder som vi synes de burde like. Gode belønninger kan være alt mulig. Det kan være sosiale forsterkende hendelser som smil, ros, annekjennelse og inkludering. Forsterkende hendelser kan også være materielle ting som mat, penger eller andre gjenstander. Noen barn innen autismespekteret responderer mindre på sosiale stimuli, og profiterer på tydelige, målbare og materielle forsterkende hendelser, sier Skomedal.
Kritikk av belønninger
Han har merket seg at mange er kritiske til å bruke belønninger for å få barn til å endre adferd, at det er en form for manipulasjon som har til hensikt å endre barnets egentlige jeg. Motargumentene kan handle om at vi ikke aksepterer barnet slik det er. Skomedal er enig i at belønninger ikke er løsningen alene, men bare ett verktøy av mange som vi bør ha tilgjengelig i verktøykassen. Likevel er det viktig å si at forsterkende hendelser er rundt oss hele tiden, de påvirker oss, om vi liker det eller ikke.
– Når vi lager belønningssystemer betyr det bare at vi systematiserer dem, forsøker å få dem under vår kontroll. De mest effektive belønningssystemene inkluderer barna i prosessen. Barna får selv være med å sette mål, de blir med på å bestemme hvordan disse målene skal nås og hva de skal få når de har nådd dem, sier han.
Det er viktig å huske på at belønningssystemene er barnas, og ikke de voksnes systemer. Vi voksne er ofte mer motiverte enn barna, og vi fortsetter med å bruke uhensiktmessige strategier som å lokke, true og forhandle. Det kan undergrave effekten og gjøre belønningene mindre effektive.
– Vi instruerer ofte foreldrene til å slappe av, ha henda på ryggen, finne hvilepulsen og la systemet jobbe. Magien skjer når foreldrene slipper opp trykket, lar barna ha eieforhold til sin egen situasjon og selv tar små initiativ til å nå de små målene vi har lagt i systemene. Det er like fantastisk å se hver gang det skjer, sier han.
Ta et skritt tilbake
Det oppleves som svært dramatisk for foreldre når barna nekter å gå på skolen. Det kan gi oss en følelse av å ha mislyktes i foreldrerollen, og vi kan ta beslutninger og gjøre ting som gjør situasjonen verre.
– Jeg vil slå et slag for å ta et skritt tilbake, puste med magen og lage en god plan sammen med skolen. Det kan være lurt å sette følelsene litt til side, når vi skal finne gode tiltak. Jeg hørte noen si engang at «det er ikke rapportert noen dødsfall som følge av skolenekt». Det er et godt poeng. Samtidig er det viktig å si at vi vet litt om hva som virker når vi skal starte den lange jobben med å få barna tilbake på skolen, vi har en del gode verktøy i verktøykassen. Gode belønningssystemer et av disse tiltakene, avslutter Skomedal.
Comments